Fredag 6. oktober vil Berit Reiss-Andersen offentliggjøre hvem som får årets fredspris. Det er gått 13 år siden prisen til Liu Xiaobo. Liu var en av hovedpersonene bak det kinesiske frihetsmanifestet Charta 08. Myndighetene i Beijing reagerte med raseri da Liu fikk prisen. Norsk-kinesisk diplomati gikk i dvale.
2. februar kunne NTB melde om flere nominasjoner knyttet til menneskerettigheter i Kina. Hva vil skje om en dissident fra Kina får årets pris? Høyst sannsynlig vil vi få nye hevntokt fra Beijing. Norsk UD vil ha et betydelig ansvar for en slik utvikling.
Veien til normalisering
“Fryseboksen”, referansen til tiden uten regelmessig diplomatisk kontakt med Kina, var en uønsket tilstand for Norge. I 2014 ble det kjent at representanter for Stoltenbergregjeringen hadde brukt de siste månedene før valget i 2013 til å sondere mulighetene for å gjenopprette normale relasjoner. Resultatet var et dokument som ble lagt på statsministerens bord. Der skulle regjeringen forsikre at den vil jobbe for å unngå at kinesiske dissidenter vil få fredsprisen.
Men Jens Stoltenberg satte ned foten for formuleringer som denne, og forkastet dokumentet. Etter valget overtok Erna Solberg som statsminister, med Børge Brende som utenriksminister. I desember 2016 la de fram en erklæring som normaliserte de diplomatiske relasjonene mellom Norge og Kina.
Erklæringen og fredsprisen
Normaliseringserklæringen slår fast at det var prisen til Liu som var årsaken til at det bilaterale forholdet hadde vært dårlig i seks år. Det står også at Norge er fullt oppmerksom på kinesiske myndigheters standpunkt og bekymringer.
Erklæringen er uverdig når det gjelder fredsprisen. Ikke noe sted vises det til at Nobelkomiteen opererer uavhengig av norske myndigheter. Det er ubegripelig at regjeringen og embetsverket står bak en erklæring med denne avgjørende mangelen.
UDs gjentatte unnlatelsessynd
Etter Liu Xiabos død fikk hans ektefelle forlate Kina. Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen uttrykte da glede over løslatelsen. Mer skulle det ikke til før det kokte over i den kinesiske ambassaden i Oslo. I et flammende innlegg ble Reiss-Andersen møtt med anklager om ondsinnede ærekrenkelser, provokasjoner og arroganse.
Nobelkomiteens uavhengighet ble verken nevnt i Solberg og Brendes normaliseringserklæring, eller i utkastet som ble avvist av Stoltenberg. Innlegget mot Reiss-Andersen er rettet til “de relevante partene i Norge”. Også Nobelkomiteen forventes å følge opp normaliseringserklæringens underdanige retorikk.
Ingenting tilsier at kinesiske myndigheter anerkjenner at komiteen er uavhengig. Heller ikke etter ambassadeinnlegget kom det et tilsvar. For tredje gang glapp sjansen til en presisering av Nobelkomiteens rolle.
Menneskerett og fred
“Anerkjennelsen av […] like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.” Slik innledes FNs erklæring om universelle menneskerettigheter.
Kinesiske dissidenter er menneskerettighetsforkjemperne som risikerer egen frihet og framtid i kampen for alles rettigheter. Et folks frihet til å kritisere sitt styre for dets ekspansive ambisjoner kan bidra til fred. Men i Kina bruker myndighetene sitt informasjonsmonopol til å bygge fiendebilder mens historien forfalskes og regimekritikere utsettes for systematisk forfølgelse.
Hvis en kinesisk dissident eller opposisjonsgruppering får fredsprisen, vil det skje fordi Nobelkomiteen gjør jobben sin. Da vil Beijing svare med aksjoner mot norsk diplomati, næringsliv eller andre norske interesser. Det vil i så fall skje fordi UD har sviktet i sin kanskje viktigste oppgave: Å få forståelse og aksept for hvordan vårt samfunn er bygget opp.
– – – – – – – – – –
Illustrasjon fra
https://commons.wikimedia.org/wiki/File:1933_Nobel_Peace_Prize_awarded_to_Norman_Angell.png
Public domain (Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported)
Hongkong sett fra Norge 
