Gjennom sommeren og inn i høsten 2019 har verden vært vitne til en eskalerende voldsbruk i Hong Kong. Mange i Norge undrer seg nok over bildene som viser demonstranter som på den ene siden krever gransking av politiet og demokratireformer og, på den andre siden, så står noen av de mest radikale demonstrantene samtidig bak angrep på politiet med Molotov-cocktail’er («petrol bombs»), bambuskjepper og liknende. For å forklare hva jeg tror har ført fram til denne situasjonen vil jeg rette søkelyset mot politiet.
Meningsmålinger viser tydelig at tilliten til politiet blant Hong Kongs innbyggere har gjennomgått en katastrofal utvikling gjennom sommeren. Andelen som manglet enhver tillit til Hong Kong-poitiet var 6.5% ved månedsskiftet mai/juni. I september hadde omtrent annenhver innbygger i Hong Kong en fullstendig manglende tillit til hvordan politiet løser sine oppgaver. En logisk tolkning av denne dramatiske utviklingen er at mange av innbyggerne i Hong Kong legger hovedansvaret på opptrappingen av voldelige handlinger på myndighetene og politiet, ikke på demonstrantene. Årsakene til dette er å finne i en rekke episoder med voldsbruk fra politiets side og drastiske metoder for oppløsning av folkeansamlinger i forbindelse med demonstrasjoner og trefninger. Jeg gir noen utvalgte eksempler under som kan kaste lys over utviklingen.
Den 9. juni gikk en stor fredelig demonstrasjonsmarsj fra Victoria Park til bygningen som huser den lovgivende forsamlingen (LegCo) i bydelen Admiralty. Omlag en million Hong Kongere deltok i denne demonstrasjonen. Marsjen var en protest mot den foreslåtte utleveringsloven, men til tross for den store motstanden mot loven krevde Hong Kongs politiske ledelse at lovforslaget måtte behandles og vedtas av LegCo. Dette var det definerende øyeblikket for det som senere har utspunnet seg i Hong Kong. Om Carrie Lam og Hong Kongs politiske ledelse hadde tatt til vettet, og trukket lovforslaget i dagene mellom protestmarsjen og behandlingen i LegCo noen dager senere, ville mest sannsynlig protestene ha stoppet etter denne fredelige demonstrasjonen. I stedet fulgte en utvikling med tiltagende styrke i protester, og eskalerenede voldsbruk.
I forbindelse med den planalgte lovbehandlingen i LegCo den 12. juni samlet store folkemengder seg for å blokkere trafikken, og også tilgangen til lovgivningsbygget, for å hindre lovbehandlingen. Dette lyktes, men da politiet skulle løse opp folkemengdene ble det brukt store mengder tåregass, gummikuler m.m. som førte til at minst 72 personer måtte fraktet til sykehus for behandling av skader de ble påført under politiaksjonen. Politiet selv viste til voldshandlinger fra noen av demonstrantene. Likevel var det sterke reaksjoner mot politiets opptreden som dominerte. Politiets opptreden ble karakterisert som uforholdsmessig voldsbruk mot demonstranter, og også trakassering av journalister, av for eksempel Hong Kongs advokatforening. Amnesty International kom med en uttalelse som fordømte voldsbruken som brudd på internasjonal menneskerettighetslovgivning. Politiet på sin side karakteriserte deler av protestene den 12. juni som «opptøyer», der deltakelse har en strafferamme på 10 års ubetinghet fengsel.
Som en reaksjon på hendelsene den 12. juni formulerte protestbevegelsen sine fem krav, deriblant et krav om en uavhengig gransking av påstått politivold. Den 28. juni sendte flere menneskerettighetsorganisasjoner et brev til Hong Kong-ledelsen, der de begrunnet sin støtte til kravet om en uavhengig gransking.
Deretter fulgte flere hendelser som gjorde vondt verre for tilliten til politiet. Som det framgår av meningsmålingen var tillitsfallet særlig dramatisk i perioden mellom midten av juli og tidlig i august. En viktig hendelse i dette tidsrommet inntraff den 21. juli da mer enn 100 hvitkledde pøbler som mange antok stod i ledtog med den organiserte kriminaliteten i Hong Kong («triadene») gikk til angrep på sivile på en metrolinjestasjon med bruk av jernkøller og treklubber. Mange av de reisende var på vei hjem etter en demonstrasjon som i utgangspunktet ble gjennomført med tillatelse av myndighetene, men med påfølgende trefninger mellom politiet og radikale demonstranter. Videoer som sirkulerer viser angivelig hvitskjorter som ble anvist av politiet hvor demokrati-demonstrantene befant seg. I den påfølgende hendelsen på metroen ble minst 45 sivile såret. Utover selve voldshandlingen var det politiets manglende reaksjon som opprørte mange Hong Kongere: Fra voldshandlingen startet tok det en halvtime før politiet ankom stasjonen, og alle anti-demokratiske voldsmenn hadde da forlatt stasjonsområdet.
episoder som fikk folk til å vende seg mot politiet. En kvinne ble truffet i øyet av et prosjektil som angivelig ble avfyrt av politiet. Kilder på sykehuset oppga at skaden var alvorlig, og at hun ville miste synet permanent på det skadde øyet. I en annen episode valgte politiet å skyte tåregassgranater inn i et lukket stasjonsområdet på en metrostasjon, med begrensede fluktmuligheter. Dette ble møtt med skarp kritikk all den tid tåregass er tiltenkt bruk for å spre folkemengder i åpne områder. Videre begynte også politi i sivilt å blande seg med demonstranter, for senere å gi seg til kjenne og gå til arrestasjon med brutale midler. Dette har medført flere påfølgende voldshendelser blant demonstranter der en eller flere mistenkes for å være sivilt politi. Kontrasten til anonymitetsbeskyttelsen som politiet sørger for ved pågripning av anti-demokratisk hvitskjorter kan neppe bli mer slående.
Som teksten her tydelig viser, er min oppfatning at voldsspiralen, som dessverre også noen radikale demonstrantene er sugd inn i, først og fremst skyldes en stadig eskalering fra politiets side. Dette har ledet til kollapsen i tillit til politiet som jeg viste til innledningsvis. En undersøkelse fra Chinese University Hong Kong viser at hele 70% av befolkningen mener at politiet har brukt overdreven vold. Tilsvarende mener om lag 40% at radikale demonstranter har brukt overdreven vold. Når det gjelder synet på demonstranter som tyr til radikale midler når myndighetene ikke lytter til krav framsatt i fredelige demonstrasjoner, er det noe færre (om lag 27%) som ikke har noen forståelse for de radikale elementene, mens et flertall har forståelse for radikale utslag. Og et betydelig flertall legger ansvaret for den tiltagende volden på myndigheter og politi.
Vær klar over at episodene jeg omtaler her bare er toppen av isfjellet. Det må også nevnes at flere politifolk er blitt skadet i trefningene. Men det er tydelig at et stort flertall i Hong Kong er av den oppfatning at politiet har brukt vold langt ut over det som kan anses for å være en rimelig respons. Videre har politiet fjernet ID-skiltet de tidligere bar synlig på uniformen over høyre brystlomme, noe som trolig fører til en forvitring av den enkelte politimanns ansvarsfølelse for egne handlinger. Politiet har omtalt demonstranter som kakkerlakker og objekter, en umenneskeliggjøring som bygger opp under voldsmisbruket. Det foreligger også påstander om at arresterte demonstranter har vært utsatt for seksuelle overgrep.
Jeg avslutter med en hendelse fra 7. oktober, der opprørspoliti stormet inn i et kjøpesenter etter at senterets sikkerhetsvakter forsøkte å blokkere inngangen. Dagen etterpå ble fem sikkerhetsvakter arrestert da de møtte til avhør hos politiet, for å ha hindret politiet i sitt arbeid. Etter det jeg leser er det omstridt om politiet hadde lovhjemmel for denne handlingen uten en arrestordre. Men vi kan la jusen ligge. Det essensielle er at politiets omdømme nå er så tynnslitt at selv sikkerhetsvakter gjør motstand under politiaksjoner.
Vær klar over at med den giftige atmosfæren som eksisterer mellom politiet og betydelige mengder av Hong Kongs innbyggere er det vanskelig å skille fakta fra overdrivelser og feilinformasjon. Uansett hvordan enkeltepisoder kan være feilrapportert må noe gjøres i et dysfunksjonelt samfunn der politiet har så lav anseelse som i dagens Hong Kong. Det må være i alles interesse at det omgående nedsettes en uavhengig granskingskommisjon som ettergår de mange anklagene som har blitt rettet mot Hong Kong-politiet de siste månedene. Medlemmene av kommisjonen må velges slik at et stort flertall av Hong Kongs befolkning har tillit til kommisjonens nøytralitet og uavhengighet. Som nevnt over er dette ett av protestbevegelsens fem krav til Hong Kongs myndigheter.
Hongkong sett fra Norge 