Solidaritet, Giske!

Trond Giske sier til Klassekampen at Norge bør gjenoppta arbeidet med en frihandelsavtale med Kina. Dette har ligget i bero i noen år nå. Med god grunn: Da utenriksminister Wang Yi besøkte Brüssel sist sommer, sa han at kinesiske myndigheter ikke kan akseptere et russisk tap i Ukraina.

Det er ingen tegn til at samarbeidet er på retur. Snarere tvert i mot: Denne uka forsikret Kinas forsvarsminister sin russiske kollega om sitt ønske om et enda tettere militært samarbeid.

Retorikken om suverene staters territorielle integritet legges bort i det grenseløse partnerskapet mellom Putins Russland og Xis Kina.

Handelsmakt utnyttes for å fremme diktaturets interesser

Kina misbruker handelsforbindelser og investeringer for å skaffe seg makt på et internasjonalt plan. Dette kom for eksempel til uttrykk da mange land der Kina står som utbygger av infrastruktur, sammen avviste et initiativ i FNs Menneskerettighetsråd om å diskutere Beijings brutale undertrykkelse av uighurer. 

Muslimske lands stemmegivning i FN er særlig avslørende: Kritikken mot vestlige land for å tillate Koranbrenning er omfattende. Men det systematiske angrepet på islam i Kina, der tusenvis av moskéer er jevnet med jorda, møter liten eller ingen motstand.

Handelsmakten er også et våpen mot nasjoner som i stor grad deler verdisynet som et tverrpolitisk Norge stiller seg bak: Demokrati og universelle menneskerettigheter.

Da Japan startet med kontrollert utslipp av lav-radioaktivt kjølevann fra Fukushima, innførte kinesiske myndigheter et totalforbud mot import av sjømat fra Japan. Men radioaktive utslipp fra Kinas egne kjernekraftverk, i normal drift, er mye større.

I en debatt i underhuset sist høst sa Japans statsminister Takaichi at en kinesisk militærblokade av Taiwan potensielt kan være en trussel mot Japan. Nok en gang ble import av sjømat fra Japan stanset.

Litauen lot Taiwans representasjonskontor i Vilnius henge et skilt på døra der det sto ‘Taiwan’. I raseri strøk kinesiske myndigheter Litauen fra tollregistere, slik at det ble umulig å innføre varer fra Litauen i Kina.

Australia ba om en uavhengig granskning av opphavet til SARS-cov-2. Beijing stanset i tur og orden import av vin, tømmer, kull, storfekjøtt, byggkorn, bomull og hummer. Australias frihandelsavtale med Kina beskyttet ikke mot hevntoktet.

Også Norge har vært rammet, gjennom importforbudet av laks til Kina i årene etter Liu Xiaobos fredspris. Myndighetene i Beijing misbruker handelsforbindelser, særlig eksport til Kina, som et geopolitisk virkemiddel.

I Dagsnytt 18 argumenterte Trond Giske med at en avtale vil etablere regler for handel som gir forutsigbarhet. Det bør være åpenbart at en handelsavtale med Kina vil komme helt uten garanti om etterlevelse. Det eneste Norge vil kunne gjøre for å være trygg på at Beijing følger en avtale, er å avstå fra substansiell kritikk av diktaturet.

Erfaringen med Xis Kina er at frihandel kommer med et implisitt tilleggskrav om knebling av slik kritikk. “Frihet er viktigere enn frihandel” sa Jens Stoltenberg til G20 i sommer. Om denne maksimen noen gang skal anvendes, må ambisjoner om frihandel med dagens Kina skrotes.

Et åpenbart, trygt alternativ

I Dagsnytt 18 påpekte Giske at Verdens handelsorganisasjon (WTO) har store problemer med å legge til rette for regelstyrt handel. Men WTOs problemer gjør ikke Kina til en pålitelig avtalepartner.

Utgangspunktet for Giskes initiativ om å blåse liv i arbeidet med en avtale var Mark Carneys tale i Davos 20. januar. Der tok han til orde for at små og mellomstore stater kan stå opp mot press fra stormakter ved å styrke samarbeidet seg i mellom.

Carney sa at vi må innse at “fortellingen om den regelbaserte internasjonale ordenen delvis var falsk – at de sterkeste fritok seg selv fra den når det passet”. Giskes svar på dette er altså at vi skal integrere oss sterkere med en stormakt som nettopp fritar seg selv fra forpliktelser når det passer.

Giske bør reflektere litt bedre over selvmotsigelsen i hans argumentrekke her. Og han burde se til et alternativ som vil kunne styrke norsk eksportindustri uten å øke eksponeringen mot et diktatur med ambisjoner om å bli en regional hegemon. (En ambisjon som er svært tydelig med Kinas grove brudd på havretten, med militarisering av okkuperte rev og atoller innenfor Filippinenes 200-milsgrense.)

Norge har muligheten til å styrke handelsforbindelser på vestsiden av Stillehavet ved å diversifisere for å unngå å havne i et dypere avhengighetsforhold til Kina. I motsetning til EU har ikke Norge (eller EFTA) en frihandelsavtale med Japan. Vi har heller ikke en avtale med Australia.

Er Carneys mål Giskes mål? Frihandel med mellomstore stater som Japan og Australia vil helt klart være en utvikling i Carneys ånd. Hvorfor benytter Giske Carneys tale som påskudd for å øke vår integrasjon med et diktatur? Hvorfor er ikke Giskes initiativ at Norge nå må arbeide for frihandel med likesinnede som Japan og Australia?

Vis solidaritet, Giske!

Gjennom EFTA-avtalen med Hongkong har Norge allerede en handelsavtale med Kina. Men forutsetningen, en demokratisk utvikling med menneskerettigheter i sentrum, er for lengst grovt misligholdt.

Det seneste eksempelet er en rettssak der blant andre Lee Cheuk-yan står i tiltaleboksen for å ha arbeidet for minnet om Tiananmen-massakren. Hva ville Giske synes om at arbeid for 22. julimarkeringer ble rettsbehandlet som en trussel mot nasjonens sikkerhet?

Lee er grunnlegger av Arbeiderpartiets søsterparti i Hongkong, og medstifter av en pro-demokratisk fagforeningssammenslutning.

Giske bør starte med å kreve at eksisterende avtaler etterleves før en ny avtale blir aktuell. Han bør lære av erfaringen om at Beijing søker geopolitisk makt gjennom handelsrelasjoner som misbrukes etter forgodtbefinnende. Parkér ambisjonen om en bilateral avtale med Folkerepublikken!