Ikkevoldelig motstand i Hongkong

I et innlegg i Aftenposten drøfter tre PRIO-forskere effektiviteten av ikkevoldelig motstand i kampen mot autoritære regimet. Bakgrunnen er årets fredspristildeling til den iranske opposisjonelle aktivisten Narges Mohammadi.

Innlegget viser til forskning for en hundreårsperiode fram til 2006. Der avdekkes det at ikkevoldelige protester lyktes dobbelt så ofte med å avsette autoritære regimer, sammenliknet med voldelig motstand. Ikkevoldelig motstand har også hatt de heldige bivirkningene at den er bedre til å mobilisere store folkemengder, og at resultatet ofte har blitt et stabilt demokrati.

Men det har ikke alltid gått slik, i hvert fall ikke på kort sikt. Artikkelforfatterne skriver at det synes å være en endring de siste ti årene, og viser til mobilisering av ikkevoldelig motstand som har møtt veggen i Myanmar og Hongkong. Forfatterne spekulerer i at endringen kan skyldes at autoritære regimer nå utnytter informasjonsteknologi for å klamre seg til makten.

Myanmar og Hongkong var ikke tilfeldige valg, og forfatterne traff godt: Noen dager etter at Aftenposten publiserte innlegget, kom nyheten om at Myanmar og Hongkong var de to samfunnene som raste mest i den årlige oppdateringen av Human Freedom Index fra Cato Institute og Fraser Institute.

SoMe i Hongkong

Hongkong er bare nevnt i forbifarten som et eksempel i en mer generell gjennomgang. Siden eksempelet er i sentrum for denne bloggen, tillater jeg meg likevel å komme med noen betraktninger.

Hypotesen som PRIO-forskerne lanserer, er at dagens autoritære regimer kanskje lykkes i å utnytte data fra sosiale medier, blant annet til målrettet undertrykkelse av protestbevegelser.

Før Beijing innførte sin nasjonale sikkerhetslov (NSL) i Hongkong ved månedsskiftet juni/juli i 2020, kunne befolkningen i utgangspunktet ytre seg i sosiale medier uten frykt for represalier. Men alt dette ble snudd på hodet med NSL, og hongkongerne var klar over faren som profilert nærvær i sosiale medier nå medfører. De første dagene i juli 2020 avsluttet mange i Hongkong sine konti konti etter først å ha fjernet innholdet.

Aktivisten Andy Li var en av 12 unge hongkongere som ble arrestert av den kinesiske kystvakten under et fluktforsøk i august 2020. Det har kommet fram at myndighetene kort tid etterpå gikk inn på hans Facebookkonto (som altså ikke var slettet), trolig for å forsøke å finne ut hvordan flukten var organisert.

I mars 2023 ble en hongkonger som studerer i Japan arrestert da hun kom til Hongkong for å fornye et id-kort. I Japan hadde hun postet budskap som “Hong Kong independence, the only way out”, og ble dømt til fengselsstraff på to måneder for oppvigleri.

Myndighetene i Hongkong har også slått ned på oppfordringer i sosiale medier om å avstå fra å stemme i valg, eller å avgi ugyldige eller blanke stemmer. Dette skjedde både i forbindelse med det utsatte valget til byens lovgivende råd i 2021, og  i forbindelse med årets lokalvalg. Valgframmøtet viser for øvrig at store deler av befolkningen ikke ser på pro-Beijingpolitikerne som legitime representanter for befolkningen: Deltakelsen i lokalvalget stupte fra 71.2% i 2019 til 27.5% i år.

Protestbevegelsen som forsvant fra byens gater

Det finnes altså eksempler på at Hongkongmyndighetene utnytter data fra sosiale medier i undertrykkelsen av protestene. Likevel er det min påstand at dette har gitt et svært begrenset bidrag til forfølgelsen av den politiske opposisjonen, og fraværet av massemønstringer.

NSL var sentral, men man bør ta enda et steg tilbake for å forstå hvorfor protestene fra 2019 stilnet utover vinteren 2020. Hongkong var det samfunnet i verden som var hardest rammet av SARS-epidemien i 2002/3. Da Covid-19 spredte seg gjennom vinteren og våren 2020, gjorde erfaringene fra SARS at hongkongere forholdt seg mer samvittighetsfullt til sosial avstand, munnbind og håndvask enn nesten alle andre steder. For de som hadde deltatt i masseprotestene i 2019 var det uaktuelt å fortsette med denne typen protester under pandemien.

Hongkongs fengsler fylles med samvittighetsfanger

Når dette skrives julen 2023 har Hong Kong Democracy Council registrert 1762 politiske fanger i byens fengsler. Dette er et resultat av systematisk forfølgelse og arrestasjoner av opposisjonelle.

En rapport fra mai 2022 avdekker at av de som er dømt i forbindelse med deltakelse i ikke-godkjente demonstrasjoner, er mindre enn 1/3 dømt for voldshandlinger. Et stort flertall er enten dømt for å være i besittelse av “offensive våpen”, eller kun for fredelige protester. Det dominerende “offensive våpenet” er laserpenner. Disse arrestasjonene ble i hovedsak foretatt under protestmarkeringer, og aktivitet i sosiale medier var ikke relevant.

Lawfare: Myndighetenes maktmisbruk

Da NSL ble etablert sommeren 2020, ble det raskt åpenbart at Beijings marionetter i Hongkong ville styre byen med et fryktbasert styre der alle som ytret protester kunne bli arrestert og dømt for forbrytelser som separatisme og samfunnsundergravende aktivitet. Hongkongs autonomi ble fjernet, og akkurat som i resten av Folkerepublikken blir motstand mot sentralmakten behandlet som landssvik. Straffen for fredelige protester er nå flere år bak fengselsmurene.

Jeg har skrevet i Advokatbladet om hvordan innføringen av NSL var et åpenbart brudd på Hongkongs minigrunnlov (se for eksempel teksten under “Loven skrives i Beijing”). Men NSL er ikke den eneste delen av lovverket som myndighetene benytter for å kneble opposisjon. Kritikk mot byens myndigheter fra før sommeren 2020 blir også rettsforfulgt, med anklager om oppvigleri. Her børstet byens styre støv av lovgivning som ble innført av den britiske kolonimakten. Dette var lenge en sovende paragraf: I de siste 25 årene med britene ved roret ble ingen tiltalt for oppvigleri. I jakten på sine kritikere overgår dermed Beijing undertrykkingen fra de siste tiårene med kolonistyre i Hongkong.

Hongkong har ratifisert FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Men lovverket i Hongkong har ikke lenger til hensikt å beskytte befolkningens rettigheter. Det benyttes i stedet til å beskytte diktaturets maktmonopol. FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) krevde derfor i juli 2022 at NSL må trekkes tilbake, og at dens anvendelse må opphøre med umiddelbar virkning (se blant annet punktene 14a, 16b, 36a, 42 og 44a i uttalelsen fra UNHRC). En juridisk tradisjon der lovene blir instrumenter for å knuse motstemmer, benevnes ofte som lawfare.

“Gaterotter” i eksil

I to omganger har yil sammen tretten hongkongere som er i eksil i utlandet blitt etterlyst internasjonalt, med mer enn en million kroner i løsepenger til de som bistår til arrestasjon av hver av de opposisjonelle. I dehumaniserende ordelag har byregjeringens leder John Lee langet ut mot de etterlyste: De skal behandles som “gaterotter” og vil “bli jaget resten av sine liv”. Etterlysningene følges opp i Hongkong, med trakassering og fengsling av familiemedlemmer og støttespillere som ikke har forlatt byen.

Også pro-Beijinggrupper utenfor Kina mobiliseres: Aktivister som protesterte mot det kinesiske kommunistpartiet under toppmøtet i San Francisco i november, ble fysisk angrepet av bøller som støtter diktaturet.

Ikke-kinesiske aktivister som støtter demokratibevegelsen blir også forfulgt: I følge regjeringstro presse i Hongkong er det skrevet en arrestordre på den danske kunstneren Jens Galschiøt fordi han er kunstneren bak statuen Pillar of Shame, en påminnelse om massakren etter protestene på Den himmelske freds plass i 1989.

Heller ikke utenlandsk presse går fri. I en lederartikkel karakteriserte Wall Street Journal valget til Hongkongs lovgivende råd i 2021 som et teater. Svaret fra Erick Tsang, en av byregjeringens ministre, inneholdt trusler om rettsforfølgelse mot avisen fordi kritikken var et forsøk på sabotasje. Tsang unnlot å nevne at valget i praksis ble detaljstyrt fra Beijing gjennom en godkjennelsesprosess av kandidater. Ei heller stod det noe i svaret at alle opposisjonskandidater var arrestert med anklager om brudd på NSL. Nylig kastet Hongkongmyndighetene seg over nok en Wall Street Journal-leder.

Konklusjon

Fra et forskningsperspektiv er det selvsagt naturlig å undersøke hvordan virkningen av fredelige protester generelt har utviklet seg. Men slike analyser bør suppleres med mer inngående drøfting av bakgrunnen for protestene, og forutsetningene som protestene har for å lykkes, gitt de betydelige kontrastene mellom ulike autoritære regimer.

Det dominerende virkemiddelet for å fortrenge protestene i Hongkong, er atmosfæren av frykt som myndighetene har skapt. Dette startet med uhemmet og uproporsjonal politivold mot demonstranter 12. juni 2019, ble formalisert gjennom NSL sommeren 2020, og fulgt opp med arrestasjoner og rettssaker etterpå. Den tilnærmet ikke-eksisterende aktiviteten fra regimekritikere i sosiale medier i Hongkong er et talende symptom på denne utviklingen.

Dagens Kina er verdenshistoriens mest overvåkede samfunn: Landet har om lag halvparten av alle overvåkingskameraer på jorda. Data fra disse, inkludert lydopptak, samles systematisk, blant annet gjennom bruk av programvare for ansiktsgjenkjenning. Dette kombineres med andre datakilder, som innsamling av DNA, iris og fingeravtrykk, samt digital overvåkning (internettrafikk, mobiltelefonbruk) for å bygge personlige profiler av så mange innbyggere som mulig.

Et grotesk eksempel på hvordan kinesiske myndigheter misbruker overvåkningsdata under forfølgelse av grupper som ikke innordner seg etter Beijings krav om underkastelse, er overgrepene mot uighurer. Den biometriske og digitale overvåkningen, som er satt på høygir i Øst-Turkestan, er sentral for identifisering av de hundretusenvis, trolig millioner, som er eller har vært plassert i konsentrasjonsleire i bekjempelsen av folkegruppens kulturelle identitet. Et konkret virkemiddel er montering av skilt med QR-koder på uighurers hjem, som gir sentralmaktens representanter enkel tilgang til de omtalte personlige profilene til de som holder til i boligen.

Med innføringen av NSL og annen maktutøvelse som Hongkong tidligere har vært skånet for, er det tydelig for innbyggerne at skallet av beskyttelse for ytrings- og forsamlingsfrihet fra Beijings løfte om 50 års autonomi, ikke lenger eksisterer. Dermed ser Hongkongs demokratibevegelse til brutaliteten som Xis Kina har møtt andre kulturer med som ikke føyer seg etter Beijings krav om ensretting under kommunistpartiets flagg.

Det er opplagt at innlegg i sosiale medier overvåkes i Hongkong. Men befolkningen er klar over dette, og arrestasjoner og bevismateriale bygger bare i begrenset grad på slike innlegg. Den altomfattende undertrykkelsen av uighurer og tibetanere, fengslingen av pro-demokratiske politikere og de facto-forbudet mot opposisjonspresse i Hongkong, gjør det åpenbart for hongkongere at videreføring av ikkevoldelige demokratiprotester fra 2019 ikke vil være mulig. Forsøk vil være ensbetydende med massearrestasjoner, potensielt med lange fengselsstraffer for “samfunnsundergravende” (subversive) handlinger. Sentralmyndighetene vil neppe nøle med å opprette konsentrasjonsleire for hundretusenvis av hongkongere, dersom det må til for å kvele protester og kravet om demokrati.

Beijing styrer Øst-Turkestan og Tibet gjennom overvåkning, frykt, hjernevasking av dem som stritter mot, og indoktrinering av barn og unge. Utviklingen i Hongkong går dessverre i samme retning, og opphøret av ikkevoldelige gateprotester er etter min mening først og fremst en konsekvens av at hongkongerne har kommet til den eneste mulige konklusjonen av hva som ville ha skjedd med nye massedemonstrasjoner. En revitalisering av Hongkongs demokratibevegelse kan komme, men det forutsetter en omlegging bort fra det totalitære diktaturet som Kina har utviklet seg til under Xi Jinping.